Beskrivelse av egen kunst:

Å skildre egen kunst er vanskelig. Som en kollega sa: «Jeg vet ikke hva det er jeg

lager». Når jeg ser på mine egne bilder og spør meg; «Hva er dette?», så stopper

det opp for meg. Det er som om det er for nært, som om det er en altfor stor del av

meg selv. Samtidig ser jeg jo at det framstiller noe. Særlig landskapene er

påfallende, og de er nesten alltid der. Det hele er noe «utendørs». Det er ikke

kompliserte relasjoner mellom mennesker. Hvis det er mennesker der, så ER de

bare der, i naturen. Kanskje som en del av naturen. Mennesket i naturen.

Det er kanskje ingenting som betar meg mer enn natur og landskapsformene. Min

kjæreste stopper opp og ser på blomster og er opptatt av fugler. Ja i det hele tatt er

hun opptatt av detaljer mens jeg er mer opptatt av helhetene dvs de store formene

og linjene. Det er dette som for meg er så betagende, ja rent ut sagt: Hellig! For jeg

opplever noe sakralt ved naturen. Gud er i den. Eller: Gud ER den. Så jeg maler

dette hellige.

Kunst skal bevege. Vi skal føle det i hjertet. Vi skal ikke bare forklares noe, men

oppleve noe som vi føler oss beriket av. Dette «noe» er det vi kaller kunst. Det er en

ubegripelig ting, men som noe i oss forstår. Det er som om det bringer oss ut over

hverdagen og tilfører den noe nytt. En god kunstopplevelse skal virke slik at verden

er litt annerledes etterpå.

Uttalelse fra Ørnulf Opdahl. Professor ved kunstakademiet:

Bjørnulf Dyruds arbeider er personlige og av høy kunstnerisk kvalitet. Han har tilegnet seg

et rikt teknisk register som han på en fantasifull måte utforsker og anvender i sine billeder.

Hans utgangspunkt er naturen, som han tolker på en personlig måte i sine lyriske

abstraksjoner. En solid og krevende utdanning har han også bak seg innenfor andre

kunstarter.

Ørnulf Opdahl